Tore Ljøkjel er blitt en landeveisfarende musiker i stillhet og fred. Mange er etter hvert blitt kjent med den søkende tonen i saksofonen hans, om de nå har lyttet til konserter i kirkespirene, opplevd stillheten med ett senke seg i en travel bedrift eller latt en hjertedør åpnes i en gravferd eller et bryllup. Noen kjenner ham fra de tre foregående cd-utgivelsene og er åpne for mer.
Andre har hørt pilegrimstonene ute på Tautra i Trondheimsfjorden, når han oppsøker de 800 år gamle ruinene fra cistercienserklosteret. Syv nonner bygger opp et Mariakloster like i nærheten, og denne fjerde innspillingen er gjort i klosterkirken. Også det nye treverket under glasstaket beveges og gir lyd til musikken for den som lytter godt.
Ikke bare det. Tore satt i klosterhagen og hørte fuglesang, og sannelig ble den ikke med på ett av sporene.
Fremfor noe er tonene som vindstrøk. Du kjenner dem berøre deg, men du merker varmen først når de ebber ut. Det pussige er at du da er forandret. Nesten umerkelig, for dette tonespråket appellerer ikke primært til vårt intellekt, som stimuleres mye og ofte. Det språket Tore Ljøkjel formidler er annerledes. Du lytter, og du tas inn i en verden der du etterpå oppdager at du var omsluttet av nåde.
Tor Øystein Vaaland
